Storebror er gift!!

Ja! Hurra!
Nå er de gift!
To fantastiske mennesker, det kommer tydelig fram i alle talene!
Og en stolt lillesøster =)

"Fader, Sønn og Hellig Ånd
av hele hjertet vil jeg lovsynge deg."

Takk!!

Nå har jeg jobbet to nattevakter og jeg kan si at det er stor forskjell på en stressende natt, og en rolig natt. Har nemlig prøvd litt av hvert. De rolige nettene har jeg mulighet til å bruke litt mer tid hos de pasientene som ønsker å prate litt. Mange bekymrer seg for operasjonen og dagene etter operasjonen. Kommer det til å gå bra? Hva kan gå galt? Tenkt om det skjer noe. Mine minutter sammen med disse menneskene - for de er mennesker, ikke bare pasienter- kan gi ro til å få sove igjen.
Når jeg lurer på om jeg har fått gjort alt jeg skulle, fått printa ut alt jeg skulle og fått skrevet alt jeg skulle og lurer på om jeg har gjort disse tingene bra nok, er det godt å høre at pasientene er glad for at jeg har vært hos dem. Det er så mye praktisk jeg skal komme inn i og lære, og av og til kan jeg glemme hvor mye det betyr at jeg er tilstede. At pasientene ser meg også når det ikke skal måles blodsukker og temp.
Gud har velsigna meg med denne jobben, og Han er med i de utfordringene og gledene jeg får.

Mitt største problem akkurat nå er at jeg er trøtt. To nattevakter - ville egentlig sove til kl 16.00, men stod opp kl 11.30 for å få sove igjen til natta. Skal nemlig opp kl 06.00 i morra tidlig. Sist gang jeg skulle det sleit jeg litt med å få sove..

Høsten..

Her sitter jeg og venter på at andre skal oppdatere bloggene sine..så er går det en stund mellom hver gang jeg skriver også. Det er ikke så lett å oppdatere blogg nå, som da jeg var ute i praksis. Men har i dag blitt litt inspirert av et par andre bloggere som jeg ser opp til..
Hverdagen er fylt av tanker og spørsmål, så noe må det jo være å skrive.

Nå er høsten her. Høsten jeg gledet og gruet meg til. Gledet meg til å flytte ut og sammen med ei god venninne, gledet meg til å komme nærmere venner, gledet meg til å finne en ny menighet-samtidig som jeg grua meg til å skulle velge en ny plass og ikke komme til kjente omgivelser.Gledet meg til å slippe å lese til eksamen. Gledet meg til å begynne i jobb, samtidig som det var skummelt å komme ny og nyutdanna til en plass.

Og nå, nå er høsten her. Det er deilig å ikke lese til eksamen, det er deilig å komme hjem fra jobb å ha fri, det er fint å ha en jobb å gå til, selv om det fortsatt er bittelitt skummelt å være så fersk, det er fint å være nærme venner og kunne stikke innom på kveldsbesøk, det er fint å bo med ei jente som er glad i Jesus og menneskene rundt seg, som jeg kan be med og snakke om det jeg har lest og tenker på.

Samtidig føler jeg meg rotløs. Savner et sted å komme til der jeg kan ha en tjeneste, der jeg føler meg hjemme og der folk kjenner meg.

Tenk så heldig jeg er som kan gå fra menighet til menighet. Ikke at det er et poeng å gå fra menighet til menighet, jeg skulle vel helst ønske at jeg hadde funnet et sted å gå med en gang. Men tenk at jeg har mulighet til å gå på flere møter i løpet av en dag. Trenger jeg å skjule det? Trenger jeg å gjemme meg? Er det ikke en stor velsignelse? Jeg tar det som en selvfølge, men er det virkelig en selvfølge?

Ny tur til Stavanger

Sist helg kjørte jeg igjen over fjellet til Stavanger. Bare 9 dager siden sist...
Men denne gang var det bryllup som stod på planen. Rune og Kine!!!! Et nydelig brudepar = )





Jeg trives godt på jobb, selv om det er mye nytt og jeg har bare én opplæringsvakt igjen..Men det skal gå bra. Må jo bare kaste meg utti det.
Gud er en god og utfordrende pappa!
Takk Gud for dagen i dag!!

Shalom!